Zankovs undervisningssystem

Zankovs undervisningssystem er resultatet av et tverrfaglig studium av forholdet mellom læring og utvikling hos barn. Den tverrfaglige karakteren kommer for det første til uttrykk gjennom integreringen av ulike vitenskapelige disipliner som fysiologi, psykologi og pedagogikk. For det andre viser den seg gjennom integreringen av eksperiment, teori og praksis. For første gang førte resultatene av eksperimentelle psykologiske og pedagogiske undersøkelser fram til utviklingen av et helhetlig pedagogisk system som kunne realiseres i praksis.


Vitenskapelige konklusjoner: Utviklingen må ses på som et komplisert samspill mellom ytre og indre faktorer. Dette krever en spesiell type opplæring der man på den ene siden legger vekt på undervisningens struktur, innhold, prinsipper, metoder osv. ved å ta hensyn til tidligere erfaringer og samfunnets behov. På den andre siden må det legges vekt på barnets indre verden – individuelle og aldersmessige særegenheter, behov, interesser, osv.


Med generell utvikling forstod Zankov barnets helhetlige bevegelse i psyken. Dette innebærer at alt nytt som oppstår er et resultat av samspillet mellom sinn, vilje og følelser. Det legges spesielt vekt på etisk og estetisk utvikling.


I dagens skole prioriteres gjerne følgende: det å kunne tilegne seg stoffet (lære å lære), faglige og generelle (allmennfaglige) handlingsmåter, barnets individuell framgang på følelsesmessige, sosiale og kunnskapsmessige områder. For å oppnå disse målene trengs et vitenskapelig etablert pedagogisk system som er blitt brukt over tid og som er i stadig utvikling. Zankovs system er slik. Det står for en helhet og en gjensidig avhengighet mellom tre deler som beskrives nedenfor.


Målet for opplæringen er barnets optimale, generelle utvikling.


Undervisningens oppgave er å vise elevene et helhetlig og bredt bilde av verden gjennom vitenskap, litteratur, kunst og direkte tilegnelse av kunnskap.


Zankovs didaktiske prinsipper:


  • Undervisning på et høyt nivå.

  • Ledende rolle av teoretisk kunnskap.

  • Rask gjennomgang av lærestoffet.

  • Bevisstgjøring av barna i forhold til deres egen læringsprosess.

  • Systematisk og målrettet utvikling av hvert eneste barn i klasserommet.

Undervisningssystemet kjennetegnes av allsidighet, progresjon, kognitiv konflikt og variasjon.


Det er gjennomført omfattende eksperimentelle undersøkelser med bruk av systemet på småskoletrinnet, og det har vist seg å være svært effektivt. Systemet gir læreren teoretisk og metodisk kunnskap som vil være til hjelp i arbeidet med å utvikle barnets personlighet, nysgjerrighet og kreative evner.


L. S. Vygotsky mente at utviklingen av et barn skjer raskere dersom opplæringen går foran barnets utvikling. Med dette menes at opplæringen gjennomføres i barnets nærmeste utviklingssone, og ikke på det aktuelle, oppnådde nivået. Dette grunnleggende psykologiske postulatet har Zankov formulert i det didaktiske prinsippet “undervisning på et høyt nivå”. En betingelse for at det skal kunne realiseres er at man kjenner den enkelte elevens særegenheter og aktuelle utviklingsnivå. Om man som lærer følger barnet helt fra det begynner på skolen, kan man nokså presist fastsette dets nærmeste utviklingssone.


Når det gjelder de yngste elevenes intellekt og følelser, legges det mest vekt på det følelsesmessige. Det er dette som er starten for en intellektuell, etisk og kreativ utvikling.


La oss se på forholdet mellom venstre og høyre hjernehalvdel hos de yngste elevene. Det spesielle her er at selv hos dem som senere kommer til å utvikle venstre hjernehalvdel best, dominerer på dette tidspunkt høyre hjernehalvdels organisering av de psykiske funksjonene, fordi høyre hjernehalvdel (med ansvar for helhet, oversikt, følelsesmessig oppfatning og tenkning) tidsmessig ligger foran venstre halvdel i utvikling. Den venstre står for det rasjonelle, analytiske og algoritmiske. En person med en godt utviklet høyre hjernehalvdel er av forskertypen, får positive emosjonelle stimuli under problemløsing og et ønske om å fortsette videre med aktiviteten. Nettopp derfor er det så viktig under opplæringen å ta hensyn til hva slags følelser det er snakk om og hvordan elevene har det i timen. Derfor er det så viktig å legge vekt på de yngste elevenes utforskning og deres ønske om oppdage ting på egenhånd.


Kognitiv konflikt kan være en drivkraft i elevens problemløsing. Slike konflikter oppstår når barnet:


  • får for lite eller for mye informasjon eller det mangler strategier for å løse et problem;

  • havner i en situasjon der det må velge blant ulike alternativer, strategier, løsningsmetoder osv.;

  • støter på nye vilkår for bruk av den viten det allerede har.

I slike situasjoner går ikke læringen fra det enkle til det kompliserte, men snarere fra det kompliserte til det enkle. Barnet skal sammen med de andre elevene (under lærerens ledelse) kunne løse problemer i en ny og ukjent situasjon.


Realiseringen av det didaktiske prinsippet “undervisning på et høyt nivå” krever at innholdet både velges ut og struktureres slik at elevene, når de arbeider med stoffet, utsettes for en størst mulig intellektuell spenning. Vanskelighetsgraden varierer utfra mulighetene til den enkelte elev. Det er viktig at barnet konfronteres med kognitive vansker som framkaller følelser og som stimulerer og motiverer elevens og klassens arbeid.


Det didaktiske prinsippet “ledende rolle av teoretisk kunnskap” realiseres gjennom at barn blir oppmerksom på egenskaper ved ulike fenomener og sammenhenger mellom disse.


Zankov sa et klart nei til at hver enkelt del av pensum skulle bli betraktet som en selvstendig og avsluttet enhet, der en går over til en ny del først etter at elevene har tilegnet seg den første. “Ekte forståelse av hver del, skriver Zankov, utvikles kontinuerlig samtidig som elevene arbeider videre med andre deler av faget. Det skapes en helhetsforståelse som videreutvikles gjennom hele skoleløpet.” For å organisere en læringsprosess i utvikling er det vesentlig at innholdet eller læresituasjonen er ny. Repetisjon er derfor ikke et eget tema, men inngår i studiet av noe nytt. Slik oppfylles det didaktiske prinsippet om “en rask gjennomgang av lærestoffet”. Dette prinsippet krever en stadig progresjon.


Når eleven hele tiden beriker sin kunnskap om ulike emner, dannes et gunstig grunnlag for stadig dypere bevisstgjøring. Helheten er delt i deler og trinn, samtidig som det er en enhet i seg selv. Elevene forstår hver enkelt del ved å se sammenhenger med de andre delene i helheten. Man er ikke bare opptatt av fagenes produkter og innhold, men også av selve læringsprosessen. Man lærer å lære. Det er dette det didaktiske prinsippet “bevisstgjøring av barna i forhold til deres egen læringsprosess” handler om.


Nøkkelen til at barn skal kunne etablere kunnskap, ferdigheter og kvalifikasjoner ligger i deres generelle utviklingsnivå. Det gjelder også nivået for utvikling av forutsetningene i læringsprosessen. Utviklende læring er bare mulig dersom vi hele tiden undersøker elevene. Det at man kjenner elevenes særegenheter gjør at man kan realisere det didaktiske prinsippet “utvikling av hver enkelt elev”.


“På lengre sikt, skriver Zankov i sin monografi “Læring og utvikling”, vil kreativt og utforskende arbeid få stadig større betydning. Det er ingen tvil om at vi vil kunne overvinne den ensrettingen som er så typisk for tradisjonell metodikk i grunnskoleopplæringen. Da vil vi få se og merke virkningene av den potensielle åndelige kraften som ligger i enhver lærer og enhver elev.”


I læreverket Matematikk realiseres Zankovs fem didaktiske prinsipper. Læreverket sikrer at elevene:


  • får en forståelse av sammenhengen i det som læres

  • får en forståelse av grunnleggende begreper og kan anvende disse

  • kan anvende matematikk i dagliglivet

  • utvikler evner til å finne og analysere informasjon

  • kan bruke språket aktivt – både muntlig og skriftlig

  • kan begrunne og argumentere for påstandene sine

  • vil være i stand til å diskutere, høre og lytte

  • får en individuell, tilpasset opplæring

I læringsprosessen brukes et bredt spekter av undervisningsformer: lærerstyrt undervisning med eleven i sentrum, arbeid i klassen som helhet, gruppevis og individuelt i samsvar med fagets særegenheter, klassens særegenheter og hva den individuelle eleven foretrekker.