Stadier i etableringen av L. V. Zankovs system for utviklende læring
«Ett skritt i læringen kan bety hundre skritt i utviklingen»
Historien om dannelsen av et system for elevens generelle utvikling er nært knyttet til den vitenskapelige biografien til grunnleggeren Leonid Zankov (1901-1977) – en kjent sovjetisk forsker innen pedagogikk og psykologi.
Leonid Vladimirovitsj Zankov ble født 23. april 1901 i Warszawa. Faren var russisk offiser. I 1916 gikk han ut av gymnasiet i Moskva. I de første årene etter revolusjonen begynte den nybakte artianeren å undervise på landsbygden i Turdej i Tula fylke.
I 1919 fikk Zankov jobb ved et skolehjem på landet i Tambov-guvernementet, der han senere ble leder. Da var han ikke mer enn 18 år.
Fra 1920 til 1922 ledet den unge pedagogen skolehjemmet “Ostrovnja” i Moskva fylke. I 1922 ble han sendt til den pedagogiske avdelingen ved Det samfunnsfaglige fakultet ved Universitetet i Moskva. Der møtte Zankov den kjente psykologen Lev Vygotsky. Sammen med sin vitenskapelige veileder (Vygotsky var 26 år) deltok Zankov i eksperimentell psykologisk forskning rundt hukommelse.
Etter avsluttet universitetsutdannelse fikk Zankov plass på Psykologisk institutt ved Universitetet i Moskva. Der han begynte å forske på undervisning av barn med spesielle lærevansker, under ledelse av Vygotsky. Samtidig fortsatte han å studere generelle psykologiske hukommelsesfenomen.
I 1929 bestemte Folkekommissariatet for opplysning at det skulle utarbeides vitenskapelige og pedagogiske planer for arbeidet med barn med spesielle lærevansker. Oppdraget ble gitt til Det eksperimentelle instituttet for spesialpedagogikk (russisk: defektologi). Den da så kjente pedagogen I. I. Danjusjevsky ble utnevnt som direktør for instituttet, mens Zankov ble visedirektør for det vitenskapelige arbeidet. Instituttet fikk landets første vitenskapelige laboratorier for forskning i spesialpedagogikk og psykologi. Leder for psykologilaboratoriene var Vygotsky.
Under arbeidet ved Det eksperimentelle instituttet for spesialpedagogikk kunne man begynne å se særegenhetene i Zankovs metodologiske syn – de som skulle bli så fruktbare i hans videre forskning. Han begynte å interessere seg for samspillet mellom pedagogikk og psykologi, psykens avhengighetsforhold til læringsprosessene og brytningen mellom ekstern påvirkning og interne betingelser, gjennom barnets individuelle muligheter. På denne tiden merket man vitenskapsmannens profil. Han var en klar tilhenger av fakta som han prøvde å hente fra det virkelige livet. Han forsøkte å bygge teoriene sine på analyser av pålitelige fakta.
Dette merkes særlig godt i de arbeidene med hukommelse som Zankov og hans stab gjorde i 30- og 40-årene. Man kom fram til pålitelige fakta om hukommelse hos barn i tidlig skolealder. Her var det forskjeller når det gjaldt læringsnivå, alder og individer. Man kunne trekke konklusjoner angående den rollen kulturen spilte for den logiske hukommelsen når noe nytt skulle huskes. Forskningsresultatene avspeiles i doktoravhandlingen hans “Erindringspsykologi” (1942), i en rekke artikler, i monografiene “Skolebarns hukommelse” (1943) og “Hukommelse” (1952).
Det kan være verdt å merke seg at Zankov, i 1943-1944, ledet en gruppe forskere som drev et vitenskapelig og praktisk arbeid med å gjenopprette talen hos sårede soldater i hospitaler for kranie- og hjerneskader.
I 1944 blir Zankov utnevnt til direktør for Forskningsinstituttet for spesialpedagogikk. Dette var en del av Det russiske pedagogiske akademiet, som nå heter RAO – Det russiske utdannelsesakademiet. Han ble valgt inn som korresponderende medlem av akademiet i 1954 og som fast medlem i 1955.
I 1951 gikk Zankov over til Forskningsinstituttet for pedagogisk teori og historie under Det russiske pedagogiske akademiet. Han konsentrerte seg om forskning innen generell pedagogikk. Her bidro han med sine solide kunnskaper om barn, med sine modne syn på metodene for psykologisk og pedagogisk forskning og hensiktsmessige undervisningsmetoder. Ved instituttet ledet Zankov laboratoriet for eksperimentell didaktikk. Det har senere fått navnet Laboratoriet for oppdragelse og utvikling, deretter Laboratoriet for opplæring og utvikling. Det spesielle ved dette laboratoriet har vært at forskere med ulike spesialfelt har arbeidet her – det være seg innen didaktikk, metodikk, psykologi, fysiologi og spesialpedagogikk. Et slikt samarbeid har gjort det mulig å studere de dybdeprosessene som skjer hos barnet under læring. En kan avdekke individuelle særegenheter for at den pedagogiske intervensjonen skal gi rom for å utvikle sterke personlighetstrekk uten at dette skader barnet.
I 1957 satte Zankov og forskerne hans i gang med det psykologisk-pedagogiske studiet “Læring og utvikling”. Han viet de siste 20 årene av sitt liv til dette arbeidet. Nå i dag fortsetter elevene og etterfølgerne hans arbeidet. Den oppgaven Zankov ga seg selv og de andre forskerne, var å åpne for den objektive, lovmessige forbindelsen mellom læringsstrukturen og den generelle utviklingsprosessen hos de yngste elevene.
Forholdet mellom læring og utvikling er ikke noe nytt i pedagogikken og psykologien. Det var Vygotsky som teoretisk begrunnet læringens ledende rolle i utviklingen. Vi har Zankov å takke for at spørsmålet om forholdet mellom læring og utvikling gjennom hans arbeider har fått et solid eksperimentelt grunnlag. Han støttet seg til pålitelige fakta og utviklet ut fra det sitt læringssystem.
Det var første gang et pedagogisk eksperiment omfattet hele læringsprosessen, og ikke bare enkelte sider av den. Det unike forskningsarbeidet Zankov står for, ser vi også ved at det omfatter det tverrfaglige, integrerende og generelle. Denne særegenheten i arbeidene hans har først og fremst vist seg gjennom integreringen av eksperiment, teori og praksis, der målet med forskningen har vært å gå via eksperimentet til en praktisk realisering. Det er nettopp en slik type forskning man nå foretrekker i ulike vitenskapsgrener. For det andre er denne forskningen preget av at den knytter til seg ulike fag som er opptatt av barn: pedagogikk, psykologi og fysiologi. Det har dannet grunnlaget for at man helt fra begynnelsen av har kunnet nærme seg studiet av eleven på en bred front og bygge opp en undervisning som legger tingene til rette for utvikling av både logikk, rasjonalitet og intuitivitet. Den forskningsmetodologien som ble påbegynt i 1957, svarer følgelig til vår tids krav. Denne erfaringen kan nyttes for videre å kunne undersøke de nødvendige betingelsene for barnets individuelle utvikling.
Undersøkelsene har blitt gjort suksessivt både i laboratoriet eller som snevre, pedagogiske eksperimenter i ulike skoler og som et trefaset, omfattende eksperiment gjennom flere år. I sluttfasen deltok over tusen prøveklasser. Eksperimentet ble foretatt blant tilfeldig utvalgte lærere og klasser. Det ble gjort i både by og land og på enspråklige og flerspråklige skoler. Dette har vist hvor pålitelig forskningen er.
I løpet av undersøkelsene har en fått fram et nytt system for grunnutdanning. Det har vist seg å være svært effektivt for den generelle utviklingen av elever på småskoletrinnet. I årene 1963-1967 kom det ut bøker med beskrivelse av metodologi og metodikk i denne nye undervisningsformen. For første gang fikk man eksperimentelle lærebøker for grunnskolen og metodiske forklaringer. Det ble dannet et system for å kunne vurdere læringseffektiviteten sett ut fra hvordan den virket inn på tilegnelsen av kunnskap og på elevenes generelle utvikling.
Zankov gikk bort i 1977. Like etter ble laboratoriet hans lagt ned og alle prøveklassene stengt. Det man senere har kalt “stagnasjonsperioden” virket inn på alle områder av livet, også på pedagogikken.
Først i 1993 opprettet Det russiske utdanningsministeriet “Zankov føderale vitenskapelige og metodiske senter”. Her var det hans etterfølgere som utgjorde kjernen. Denne gruppen har fortsatt med forskning og praktisk arbeid knyttet til barns utvikling i samsvar med de sosiale kravene en moderne skole stiller. Den kunnskapen en har opparbeidet gjennom dette arbeidet danner grunnlaget for utviklingen av videreført undervisning og metodikk. Over 500 arbeider er blitt publisert i den tiden senteret har eksistert.
I løpet av den tiden dette systemet har eksistert har det vist seg effektivt på småskoletrinnet i ulike skoletyper. Det at det har vært utprøvd under så ulike forhold viser hvor effektivt det er. Dette systemet viser seg å være universelt for den generelle utviklingen under svært varierende forhold.