17 juni 2011, inspektoren.blogspot.no
Nok en skoleuke er over, og jeg har inntatt både verandaen og et grillmåltid. Maten er fortært, og fordøyes nå sammen med siste nummer av Utdanning. Alt akkompagnert av DeLillos. I min skumlesing av Utdanningsforbundets fine magasin, fanges oppmerksomheten min av en liten epistel til en fotoreportasje (side 30 - 33). Den forteller om Smeaheia skole som har tatt i bruk russiske skolebøker i matematikk. Fotoreportasjen viser blant annet et parentesuttrykk som virker altfor komplisert for 2. klassegutten som er satt til å løse det; 56-(52+14:7):9=?. Det henvises videre til Zankovs system med en kort forklaring på hva dette innebærer, og fremmer postulatet Erfaringene så langt viser at barna er modne for matematikk på et langt høyere nivå og med en raskere progresjon enn det vi la opp til tidligere.
Hva betyr dette? Jeg gjør meg noen tanker. Har vi lagt opp til en matematikkopplæring som i så stor grad skal være meningsfull og praktisk orientert for elevene at vi har forlatt den matematiske grunntanken? Er det i de aller tidligste årene av skolegangen at eleven har et tankesett som er tilstrekkelig plastisk og nysgjerrig til at de er i stand til å tilegne seg det matematiske språket og den grunnleggende forståelsen? Er det for sent for elevene å abstrahere hverdagslig regning til teoretisk matematikk når de når ungdomskolealder? Dersom svaret er ja på disse soørsmålene, hva må endres i dagens begynneropplæring i matematikk? Kan disse spørsmålene ha betydning for realfagenes stilling og stand i norsk utdanningssystem?
Her var det mange spørsmål og få svar, men det er vel slikt som skjer når en filolog forsøker å tenke om realfag!