Lærerens erfaring med metoden

Bakgrunn:

Som mangeårig lærer, har jeg flere ganger hatt første trinn og begynneropplæring i matematikk. Hver gang har jeg opplevd at elevene er i stand til å møte en betydelig raskere progresjon i faget. Selv om jeg økte tempoet, savnet jeg flere utfordrende oppgaver og mer liv i timene.
Tradisjonelle timer har hatt en undervisningsøkt, gjennomgang av nytt stoff, og etterpå har elevene arbeidet med samme typer oppgaver. Slik var det også i mine timer. Litt kjedelig og monotont.
I mange år har jeg arbeidet som praksislærer, og gjennom den jobben traff jeg Natasha Blank som underviser i matematikk ved Universitetet i Stavanger. Hun viste meg russiske lærebøker som jeg ble begeistret for. Oppgavene var varierte og virket mer spennende enn det jeg hadde sett i norske lærebøker.
Høsten 2009 fikk jeg anledning til å prøve et russisk undervisningsopplegg beregnet på første trinn. Natasha Blank var villig til å hjelpe med oversettelse av både lærebøker og veiledninger. En stor takk til henne. I media ble det omtalt som ’russisk matematikk, ‘ men det heter egentlig ’utviklende læring’. Prosjektet varte i 4 år og ble brukt i 2 klasser disse årene.
Jeg ble veldig begeistret for oppgavene og måten de var tenkt gjennomført på.

De russiske lærebøkene var svaret på det jeg savnet. Her var det rask progresjon, utfordringer og variasjon i typer oppgaver som ble presentert for elevene. Dessuten ble oppgavene vinklet på mange forskjellige måter, slik at elevene hele tiden måtte tenke seg om og være oppmerksomme. På den måten ble de aktivisert nærmest kontinuerlig. Det ansporet til nysgjerrighet og en åpen holdning til nye og uvante oppgaver.
Siden bøkene inneholdt oppgaver av forskjellige tema som geometri, måling og tall, ble det ingen terping på et område om gangen. En slik variasjon tror jeg virket positivt på innstillingen til faget hos elevene. Dersom noen ikke får til eller forstår et tema som arbeides med over tid, vil det gå ut over motivasjonen.
Noen ganger tenkte jeg på om alle disse temaene virket forvirrende på noen elever, og at de fikk ikke lære noe grundig. Det viste seg fort at de ulike emnene ble stadig repetert, noe som gjorde at vi faktisk kunne gå ennå raskere fram!

Det legges stor vekt på samtale og diskusjon blant elevene pluss oppsummeringer underveis. Vygotskys teori om den nærmeste utviklingssone og konsekvenser for læringen i klasserommet, har alle lærere lest om. Først nå fikk jeg praktisert ideene. For meg var det i starten en utfordring å la elevene snakke og forklare så mye.
Som lærer måtte jeg venne meg til å holde igjen min forklaring og overlate ordet til elevene. Spørsmålene var ofte åpne: Hva oppdager du her? Hva ser du? Altså: Mer læring og mindre undervisning!

Jeg brukte mye tid til planlegging av timene. Hvilke oppgaver skal jobbes med felles i hele klassen / to og to? Hvilke oppgaver passer det at elevene arbeider med individuelt? Hvor lang tid vil de ulike delene ta omtrent?
Hvilke spørsmål og problemstillinger passer til oppgavene? Hva kan forventes av svar? Hva kan være utfordringer for elevene? Jeg så gjennom og løste flere oppgaver selv før timen for å kunne være mest mulig forberedt. Det var viktig å minne seg selv om å bruke de ulike begrepene som elevene skulle lære å tenke gjennom hvordan en kunne gjøre det på forhånd.

I dette opplegget er læreren i en rolle som veileder. Man skal hjelpe elevene med å komme fram til svar selv, og må passe på å gi hint og hjelp på de rette tidspunkt. Læreren må holde blikket på klassen og den enkelte og følge godt med alle, holde tidsrammen og passe tiden for oppsummering og videre løp i timen. Slik blir læreren også aktiv gjennom hele økten.
Fordelen med gjennomføringen av denne undervisningsformen er at elevene diskuterer og hjelper hverandre. Det var lite håndsopprekking og lite travelt for meg som lærer å haste rundt i rommet for å hjelpe alle som måtte trenge det.
Mange oppgaver blir arbeidet med i fellesskap. Disse oppgavene ble ikke rettet.
Oppgaver elevene arbeidet med individuelt de siste 15-20 minutter rettet jeg for å se hva den enkelte mestret. Når jeg skriver ”rettet”, betyr det ikke at jeg alltid gikk gjennom alle regnestykkene, men heller så over det meste for å ha kontrollen på hver enkelt elev.

De har i alle fall lært å tenke! Elevene har lært mye matematikk, og jeg har aldri hatt så faglig flinke elever i min tid som lærer. Oppgavene har ansporet til kreativitet. Ikke sjelden fant elevene andre løsninger og svar enn det jeg som lærer fant og forventet. Elevene møtte ofte motstand når de skulle løse oppgaver. De har lært å holde ut og arbeide seg gjennom utfordrende problemstillinger.
Dette mener jeg har overføringsverdi til andre fag, senere skolegang og kanskje læring for livet? Gjennom diskusjon og samtale har de lært å bruke presise faguttrykk og kunne forklare for hverandre på en ganske avansert måte. Det har vært utrolig flott som lærer å kunne stå ved siden av og høre på det som ble sagt. Jeg har ofte vært imponert over de saklige og faglige drøftingene jeg har overhørt når jeg har gått rundt i klassen.
Elevene har også lært å ta hensyn til hverandre, vise toleranse og sosiale ferdigheter i samarbeid med andre.

Dette har utvilsomt vært mine mest interessante år som lærer. Undervisning basert på Zankov sine prinsipper har vært spennende. Når man ser disse aktive elevene som tar tak i oppgavene, snakker, stiller spørsmål, bruker begrepene, er det veldig kjekt å være lærer.
Å se gleden og iveren hos elevene når de kom fram på tavlen for stolt å vise sin løsning på oppgaven, var utrolig inspirerende.
I et individuelt refleksjonsnotat som samtlige elever fra begge klassene skrev ved slutten av prosjektet, uttrykker alle samme positive holdninger til matematikkfaget. Det er jeg spesielt glad for.

Gerd Inger Moe