17. januar 2013, www.npd.no
En skole i Sandnes har tatt barns evne til læring på alvor. Resultatet er oppsiktsvekkende gode resultater i matematikk.
Full fart. Gerd Inger Moe lærer 26 våkne unger matematikk
Høsten 2009 tok Smeaheia skole i Sandnes det russiskinspirerte undervisningsopplegget i bruk. To parallellklasser som går på 4. trinn, har fulgt opplegget fra starten. Sandnes kommune har hvert år støttet prosjektet med 50 000 kroner. Disse pengene brukes til å kjøpe lærerne fri fra undervisning. Arbeidet med å oversette undervisningsheftene fra russisk til norsk skjer hovedsakelig gjennom frivillig innsats fra skolens lærere og ansatte ved Universitetet i Stavanger.
Det første som slår en besøkende i klasse 4B er hvor stille og rolig det er i mattetimen en tidlig morgen i november. Det er halvmørkt i rommet når de 26 elevene i ni-årsalderen finner fram skrivesaker og undervisningshefter. Akkompagnert av en CD-spiller som står framme ved tavla, synger klassen en sang hvor teksten er ulike regneoppgaver. Så er det tid for oppvarming: åttegangen og nigangen i kor.
Jeg blir slått av det høye tempoet i undervisningen. Timen består av en rekke sceneskifter: Diskusjon to og to, individuelle oppgaver, en og en framme på tavla, så felles oppgaveløsning igjen.
Niåringene diskuterer sanne likheter og differanser og gjennomsnitt, og løser algoritmer sammen og hver for seg.
Ivrige. Flere som vil delta i diskusjonen
Ved siden av tavla henger ark med matematiske begreper jeg ikke venter å se i en fjerdeklasse. Her er det listet opp den kommutative, distributive og assosiative lov for addisjon og multiplikasjon, og prioriteringsregler for de ulike regneartene.
Elevene diskuterer seg i mellom, men det er ingen som bråker eller driver med andre ting. Bare en og annen som må fram for å spisse blyanten.
Klassetimen går overraskende fort, og før heftene skal legges tilbake i hylla blir elevene satt til å løse oppgaver hver for seg.
«Hvem er fornøyd med seg sjøl i dag?» spør lærer Gerd Inger Moe til slutt. De som rekker opp hånda – og det er de fleste – får en applaus fra seg selv og resten av klassen».
Ambisjoner
Vi pleier å slutte timen med at de jobber litt individuelt, slik at de går ut med en følelse av at de har fått noe til, forklarer Moe etterpå.
Jeg spør om grunnen til de vanskelige ordene ved siden av tavla.
«Det er spennende for barn å lære sånne ord, og de er stolte av å kunne dem,» svarer hun.
I den tradisjonelle undervisningen brukes gjerne «barnslige» begreper som ‘tallkjærester’ og ‘tiervenner’, noe som Moe karakteriserer som tullete og mye mer abstrakt enn de matematiske begrepene de bruker her på Smeaheia skole.
«Riktige uttrykk og presist språk letter forståelsen,» sier hun. Prioriteringsregelen og den kommutative loven – regelen om at faktorenes orden er likegyldig – lærte elevene allerede i første klasse.
Moe hadde lenge vært lærer i småskolen da hun for noen år siden dro på studietur til Russland: «Jeg ble veldig imponert over diskusjonene som ungene hadde i klassen, og over at nivået var mye høyere enn hjemme.»
«Jeg synes dette var rart, for de norske ungene er jo like flinke som de russiske. Derfor begynte jeg å lure på hvorfor vi legger lista så lavt i de norske skolene – særlig i begynneropplæringen.»
Russisk
Moe fikk se noen russiske lærebøker av Natalia Blank, førsteamanuensis i matematikk ved Universitetet i Stavanger, og la merke til at matematikkoppgavene der var mye mer utfordrende og varierte enn de norske. Dette var starten på et samarbeid som har resultert i et undervisningsopplegg for første til fjerde trinn i grunnskolen, basert på frivillig innsats med å oversette lærebøkene fra russisk og tilpasse dem til norske forhold.
I tillegg til begrepsbruken, skiller undervisningen på Smeaheia seg ut ved den raske framdriften i timene. I tradisjonell undervisning lærer førsteklassingene ofte ett tall om gangen i stigende rekkefølge, slik at de ved påsketider har kommet fram til tallet åtte, sånn cirka. Men på Smeaheia lærer de ulike regnemåter fra første stund, og uten å terpe på enkelttall og regneoperasjoner.
«Vi sitter ikke og trykker på de samme tingene. Vi går fort fram, og er innom forskjellige tema i løpet av en time. Det blir mer variert, og virker også mer motiverende når de får forskjellige typer oppgaver,» forklarer Moe.
Det er heller ingen vits i å forklare for mye, legger hun til. I stedet skal elevene diskutere seg imellom, og sammen komme fram til løsninger. Det lærer de mye mer av. Dessuten har ikke oppgavene nødvendigvis noe fasitsvar. Det viktige er at elevene kan begrunne svarene, som godt kan være forskjellige.
Kritisk alder
«Jeg tror vi undervurderer barn. De kan mye, mye mer enn vi tror,» sier Natalia Blank.
Hun er utdannet innen teoretisk matematikk, og har undervist på universiteter i hjemlandet Ukraina og i Storbritannia før hun kom til Norge. Siden 1997 har hun vært ansatt på Universitetet i Stavanger, hvor hun nå er førsteamanuensis ved Institutt for grunnskolelærerutdanning.
Hjerneforskning viser at barn er i stand til å ta inn enorme mengder informasjon. Mye av menneskets evne til å lære blir utviklet i løpet av de første 9-10 årene, forklarer Blank.
De første fire årene på barnetrinnet er kritiske. Da legges nemlig grunnlaget for alt som barnet kommer til å lære senere i livet.
Har svar. Morten Berle Jensen forklarer hvorfor likheten er sann
Undervisningopplegget på Smeaheia skole baserer seg på prinsippene til den russiske psykologen Lev Vygotskij, som er vel kjent også innen norsk pedagogikk, og hans elev Leonid Zankov. Metoden handler om å gi elevene oppgaver som ligger på et litt høyere nivå enn de i utgangspunktet behersker. Når de løser slike oppgaver med litt hjelp fra lærer og medelever, lærer de mye mer enn når de bare repeterer kunnskaper de allerede har. Målet er at elevene skal bli i stand til å tenke, analysere og diskutere seg fram til løsninger. De lærer gjennom å gjøre feil, og ved å gå grundig gjennom feilene.
«Barnet skal lære forskjellige strategier for å løse en oppgave, og barnet skaper matematikk sammen med læreren,» sier Blank, og legger til at matematikk ikke er vanskelig. I hvert fall ikke i grunnskolen.
Alle skal med
En av Moes kjepphester er nettopp at voksne undervurderer barn. Unger er i stand til å lære mye mer i småskolen enn de gjør i dag, mener hun. Det viser blant annet de nasjonale kartleggingsprøvene i matematikk for 1-3 klasse, hvor Smeaheia skole kommer svært godt ut.
Sist vår hadde 3. klasse – som nå er 4. klasse – et gjennomsnitt på 79 av 85 poeng. På landsgjennomsnitt ligger 20 prosent av elevene under den såkalte bekymringsgrensen. Ingen av elevene på Smeaheia kom under denne grensen.
Matematikk har gjerne blitt sett på som et sorteringsfag, som noe du enten kan eller ikke kan. Og de som ikke kan, faller lettere av i dette faget enn i andre fag. Resultatet er at de ofte blir parkert i timene og satt til å fargelegge i stedet.
I Moes timer er det ingen som sitter og fargelegger. De som ikke får til ting så lett, får heller flere oppgaver enn færre. Og det forventes at både lærere og foresatte gjør en innsats for at alle ungene skal henge med.
Mangler
På vårens matteeksamen ved Norges største utdanningssted for lærere, Høgskolen i Oslo og Akershus, strøk 47 prosent av studentene. Resultatene ved lærerutdanningen på Universitetet i Stavanger er heller ikke noe å skryte av. Her strøk omtrent halvparten av studentene, forteller Blanks kollega, universitetslektor Kjersti Melhus.
«Det er den elementære grunnskolematematikken det skorter på,» sier hun, og forteller om lærerstudenter som bruker kalkulator for å kontrollere den lille gangetabellen.
Kontrasten er stor til småskoleelevene på Smeaheia skole. På et besøk hos ungene som da gikk i 2. klasse, ble hun imponert over at noen av dem behersket deler av den store gangetabellen:
«Når det gjelder tallforståelse og tallbehandling, ligger fjerde trinn på Smeaheia skole på nivå med 6.-7. trinn.»
På mitt spørsmål om ikke dette opplegget stiller veldig store krav til lærerne, svarer Moe at det er krevende på den måten at hun må sette seg mer inn i oppgavene. Timene er så varierte at læreren må forberede seg mer enn før.
Men hun nekter for at dette er en undervisningsmodell som bare egner seg for superlærere: «Alle gode resultater krever arbeid. Skal det blir resultater, krever det jobbing for elever, lærere og foresatte. Men jeg kunne ikke tenke meg å gå tilbake til den gamle metoden etter å ha vært gjennom dette.»