I skolen finnes elever med ulike erfaringer, evner og personlige egenskaper.  Noen har diagnoser.   Andre har vanskelige hjemmeforhold.   Uansett hvilke forutsetninger den enkelte har, er det skolens opplagte plikt til å stille forventninger og faglige og sosiale krav til alle.  Det er å vise den enkelte respekt og anerkjennelse. I tillegg skal elevene lære å sette seg mål og skape forventinger til seg selv.  Alle elever har utviklingsmuligheter, alle elever skal utfordres.  Hvilke muligheter har den enkelte?  Hva kan de?  Hvordan kan læreren hjelpe? Utvikling er et dynamisk begrep.. Erfaring flere lærere har gjort, er at mange av de svakeste elevene får med seg mer enn forventet selv når oppgavene er ganske utfordrende.  Elevene må aldri undervurderes!

I starten av skoleløpet er det vanlig å innarbeide rutiner og normer for samvær og samspill i klassen.  Dette er viktig for at alle skal føle seg trygge til å bidra faglig uten at de blir sjikanerte eller sett ned på.  Alle må kunne tørre å stille spørsmål høyt uten å være redde for reaksjoner av medelever rundt seg.  Det må dannes en god klassekultur hvor alle føler seg verdsatt, og hvor elevene lærer å tolerere hverandre.  Læreren er i starten en viktig normsetter og har ansvar for å påvirke elevene til å utvikle moralsk ansvar.   Små barn er lett påvirkelige og har veldig ’streng moral’.  De vil ha ’orden’ i klassen og ha det greit på skolen. 
’Utviklende opplæring i matematikk’ baserer seg på utstrakt samarbeid, diskusjon og framlegging i klassen.  Det er en forutsetning at klimaet rundt elevene er slik at hver enkelt vil være aktiv. 
Alle elevene bør være med på felles gjennomgang av begreper og diskusjonsoppgaver to og to.  Både lærer og medelever bruker begrepene aktivt, og etter hvert vil alle lære mer og mer. Noen  trenger mer tid til å lære nye begreper og å bruke dem aktivt.  Det betyr ikke at de ikke forstår når andre bruker begrepene. Faglige tema blir repetert hele tiden samtidig som nytt stoff blir presentert.  På den måten blir stoffet gjentatt flere ganger, noe som kan være en fordel for de svakeste elevene.
I undervisningen passer læreren på i starten å stille spørsmål som alle kan svare på. Så går man gradvis over til mer utfordrende spørsmål som ingen kan svare på med en gang. Det er å jobbe i ’Utviklingssonen’, som Vygotskij uttrykte det. Dersom det er en ekstra lærer i klassen, er det greit å la den personen hjelpe enkeltelever til å delta i diskusjonen gjennom å stille spørsmål og få i gang samtalen. På den måten vil alle være med å bidra til å løse oppgaver. I følge Vygotskij kan både læreren og en mer kompetent medelev hjelpe til med å gi hint for å løse oppgaver.  Læreren sørger for at sammensetningen av parene blir slik at alle får best mulig læringsutbytte. 
En del av timen blir som regel satt av til individuelt arbeid med tilpassede oppgaver. Da kan noen elever ha nytte av å bli tatt ut av klassen en stund for å arbeide med bestemte tenkestrategier.  Dette kan selvsagt også foregå i klasserommet. Det er ingen grunn til å ta elever ut av klassen for å arbeide med enklere oppgaver.
Alle elever må være tilstede for å ta opp tråden i forhold til målsetting og introduksjon av nytt stoff i timen. I en slik oppsummering kan det også være fokus på samarbeid.  Elevene kan fortelle eksempler på hvordan de løste oppgaver sammen, og hvordan de kom fram til ulike svar.
Noen elever trenger ekstra trening hjemme for å få økt ferdighet og fart når de skal løse oppgaver.  Disse oppgavene skal ikke by på noen vanskeligheter for dem, men kun være øvingsoppgaver.  Eksempel på slike oppgaver er addisjons- og subtraksjonsoppgaver i tallområdet 1-10 og den lille multiplikasjonstabellen.  I samarbeid med foresatte er det fint om elevene får videreført smarte tenkemåter og gode løsningsstrategier.  Foresatte må bli informert om hvordan de skal hjelpe til med dette.

Har noen andre lærere tips til hvordan utvikle et lærende fellesskap i klassen?

Gerd Inger Moe